(lesetid 8 minutter) Om du googler Stein Bråten, får du tusenvis av treff, på norsk, engelsk, dansk, svensk, en rekke utgivelser, publikasjoner, bøker og foredrag om dialog, samspill, kommunikasjon, språk, modellmakt, spedbarn og utvikling. Du vil se at han har skrevet forordet til boken ”Her og nå. Øyeblikkets betydning i psykoterapi og hverdagsliv” av den anerkjente barnepsykiateren Daniel Stern, og at han er internasjonalt kjent i de siste tiårene for sine spedbarnsstudier med vekt på dialogisk gjensidighet og delaktighet.
På nettet finner jeg bilder av en smilende, hvitskjegget mann med briller, som av Thomas Hylland Eriksen blir beskrevet som ”… en eklektisk, uklassifiserbar og gjennomført snodig professor (i ordets beste mening) som følger sine intuisjoner uavhengig av mote-retninger.” Av Wikipedia lærer jeg at han ble født i 1934. Han er med andre ord over 80 år nå, og jeg får en akutt følelse av dårlig tid. Den vage tanken om å møte ham personlig omdannes plutselig til handling. Jeg finner e-post adressen hans på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UIO, der han står oppført som professor emeritus. Etter en kort mailutveksling takker han dessverre nei til et intervju av helsemessige årsaker, men jeg gir meg ikke og svarer at jeg uansett vil forsøke å skrive noe basert på det han har skrevet og som har grepet meg sånn, noe han bifaller:
MIN ANDRE En egosentrisk reise inn i det altersentriske
Jo eldre jeg blir jo finere er det å møte folk som snakker språket mitt. Det er som å møte landsmenn i det vilt fremmede når du ikke har vært hjemme på mange år.
Det går ikke på ord, det går på bølgelengder, øyners korona, varmestråling. Plutselig å bli spunnet inn i en kokong av trygghet.
Og siden vikle seg ut av den. En sommerfugl ser forundret på de tørre restene av skall etterlatt i silken.
Så flagrer den modig utover jorda.
Bølgelengde av Kolbein Falkeid (1988)
Av og til møter man mennesker man kunne ønske man hadde truffet før. Mitt møte med deg, Stein, var slik. Jeg har ikke truffet deg personlig, kun gjennom bøkene og tekstene dine, men er ikke det mange ganger et vel så reelt møte? Virkningen var likefullt akkurat slik; som å møte en landsmann, du bekreftet mitt yrkesvalg som gestaltterapeut og rystet nytt liv i min andre.
La meg starte med begynnelsen: Jeg er født tvilling. Da vi var små, samtalte broren min og jeg ofte uten ord, vi fullførte både ord og handlinger for hverandre, som om vi hadde en slags medfødt følelse av hverandres tanker og intensjoner. Da vi ble eldre dabbet denne umiddelbare dialogen av (selv om den til stadighet dukket opp i ulike aktiviteter), men fornemmelsen min for den – og for ham – vedvarer den dag i dag. Du skriver om spedbarnets medfødte altersentrisk delaktighet: at vi ikke er egosentriske, men altersentriske, at vi er født med en iboende annen, som også er med å definere oss selv, vårt eget selv. Det griper meg så sterkt at jeg må legge meg ned.
Påstanden om at menneskesinnet har en medfødt altersentrisk evne til delaktighet fremla du allerede i 1989. Om jeg forstår deg riktig, gjør denne evnen oss i stand til umiddelbart å gjenkjenne og leve oss inn i andres følelser og bevegelser som om de var våre egne, som regel uten at vi er oppmerksomme på det. En tese som har blitt styrket av både din egen forskning og flere av verdens fremste spedbarnsforskere.
For 25 år siden, på omtrent samme tid som da du lanserte din ide, døde broren min. Hans evne til å tilpasse seg strakk ikke til. Jeg skriver ”tilpasse seg” fordi det gjør meg stolt, det anerkjenner hans vilje og hans trass, men kanskje jeg skjønnmaler. Jeg så hans streven. Jeg så at han led. Det var ingen romantikk over det. På en måte gjorde han både sitt liv og sin død selv, og jeg la lenge eneansvaret for alt som skjedde på ham. I dag vet jeg at det ikke er så enkelt.
Vi er så sammenvevde.
“… to understand or to predict behavior, the person and his environment have to be considered as one constellation of interdependent factors”
Dette sitatet er fra den tysk-amerikanske psykologen Kurt Lewin (1890-1947) som av mange regnes som en av grunnleggerne av moderne sosialpsykologi, og som med sin feltteori inspirerte utviklingen av gestaltterapi. Her satte han fokus på at atferd kun kan forstås gjennom å se på samspillet mellom individet og omgivelsene; på hvilke krefter som virker i dette feltet. Mitt felt begynte i magen med min tvillingbror. Hele mitt nevrologiske og taktile system er blitt formet med ham som motsats.
I boken ”Dialogens Speil i barnets og språkets utvikling” begynner du med et selvskrevet dikt. Andre strofe treffer meg som noe fysisk jeg har opplevd:
Der er et hemmelig dobbeltkammer i ditt hjerte som åpner for andre i gjensidig lyst og smerte Det rommer en indre opprinnelig dialogdeltager som følger deg som din selvdialogiske ledsager
Vi er alle dialogiske i vår natur fra fødselen av, hevder du, og går dermed lenger enn Daniel Stern som hevder at spedbarn kan utvikle en indre ledsager etterhvert.*
”(…) Jeg postulerer altså at barnet har en slik virtuell annen som opprinnelig, og som gir rom for senere dannelser av forestilte andre.” skriver du.
Jeg liker det. Vi har det med oss.
Og kanskje denne tanken også kom fra noe du hadde med deg? Du forteller at ideen om vårt doble selv kom til deg i en drøm i 1986. En drøm som bidro til at du fikk plassert alle dine opparbeidete innsikter om vår dialogiske natur i det du kaller vårt dyadiske selv, vår indre virtuelle annen. Du drømte om to sidestilte skipscontainere med rom nok i den ene for bagasjen til den andre.
To containere.
To…tvillinger?
I et intervju med nettmagasinet Flux, utdyper du:
”Jeg antar at vi ikke bare har et jeg (et ego), men også en alter, en indre «annen» i et deltagerrom som kaller på å bli utfylt av aktuelle andre. Gjennom at den annen fyller dette deltagerrom kan barnet føle den annen slik barnet føler seg selv. Dette påstår jeg er en medfødt evne som følger oss gjennom livet. Også når barnet er alene eller lukket om seg selv er en slik virtuell annen virksom i sinnets dialog med seg selv. Dermed vil det ikke være noe dramatisk sprang når spedbarnet åpner seg for en annet menneske.”
Denne evnen vil med andre ord følge oss hele livet, sier du. Vårt ”selv” blir med andre ord aldri helt ferdig. I gestaltterapi-teorien er Selvet beskrevet som en prosess eller systemet av kontakt til enhver tid. ”Selvet er ikke en innkapslet ting inne i noen, men en evig tilblivelses-prosess”, skriver den engelske gestaltterapeuten Peter Philippson. En slik forståelse bidrar til at oppfattelsen av selvet – selvoppfattelsen – blir bevegelig og påvirkelig.
For meg gir det håp.
Vår indre annen er åpen for nye andre som igjen er med å redefinere oss ettersom livet går sin gang, ville kanskje du ha sagt? Vårt selv er dobbelt, og vår indre annen skapes og fylles med avspeilinger av våre betydningsfulle andres følelser og bevegelser. Vi etteraper ikke, vi deltar aktivt som om vi var dem.
Jeg skjønner at du snakker om spedbarnets voksne rollemodeller og omsorgsgivere, og at vår virtuelle annen er et bilde på vår indre deltagerevne, men jeg kan ikke annet enn å tenke på tvillingbroren min.
Fra før fødselen og til vi ble 24 år, hadde jeg (og han) en fysisk annen. I oppveksten ble alle hendelser, måltider, ferier, feiringer, turer opplevd på likt. Alle presanger, leker, kakestykker, glass med brus, tannbørster, klær, sko, oppmerksomheter og kjærtegn ble målt og veid. Alle stunder av betydning ble delt. I tillegg til min indre annen, hadde jeg altså alltid en ytre annen, som jeg kunne prate med, leke med, sloss med… jeg var aldri alene. Vi må ha fylt en stor del av hverandres indre deltagerrom, tenker jeg og undres: Er vi alle så sammenvevde?
I det hele tatt syns jeg tankene dine er både lette og vanskelige å gripe, litt som å ta i mot en litt for stor ball med svette hender. Innimellom får jeg den rett i fleisen, og en rekke absurde spørsmål dukker opp i meg:
Ettersom mitt indre deltagerrom fylles opp, vil jeg stadig ha rom for flere? Er min indre annen en slags forværelses-sekretær til mitt innerste selv? Om det er slik at mitt selv har/er to containere, kan jeg bli for full? Vil følelsen av å være hel (når den en sjelden gang dukker opp) avhenge av at jeg aksepterer begge – både mitt fysiske selv og min virtuelle andre?
I dag er jeg voksen, over femti. Jeg opplever meg selv, som meg selv, påvirkelig og bevegbar, men også fast. Kanskje det har med hukommelsen å gjøre. Til tider kan jeg fremkalle alle mine betydningsfulle andre fra oppveksten; Broren min, mamma, pappa, søsteren vår, lærerne, trenerne, vennene. De er alle en del av den jeg er i dag. Som biologisk vesen er jeg et resultat av min far og mors kropp, som menneske er jeg et resultat av alle mine relasjoner og de omgivelsene jeg har hatt.
Det var også broren min.
Spørsmålene mine fortsetter:
Når begynner en relasjon? I magen?
Om det er slik at spedbarnet er født empatisk og deltagende, hva kan vi gjøre så det ikke går så galt med så mange av oss?
Da broren min døde, tok han også med seg oss, vårt vi. Det var iallfall det jeg trodde. Han svek oss, og han svek meg. Jeg holdt fast på dette raseriet i mange år, og nektet å se at det er umulig å forsvinne helt. I dag har han vært død i over 25 år, og han er her fremdeles. Den gangen var han en del av min fysiske verden. Nå er han en del av mitt indre rom, min indre virtuelle annen, en del av meg.
Kjære Stein, dialogen min med deg vil fortsette. Du er en landsmann, og jeg har mange spørsmål, noen grenser til poesien, og særlig ett slipper meg ikke. Jeg finner en slags trøst i det:
Om det er slik at vi er født med en indre opprinnelig dialogdeltager, er vi kanskje alle tvillinger?
Ditt dialogiske speil Der er et fabelaktig finvevd nettverk i deg selv som fornemmer bevegelse, hvert minste skjelv Føler andres livsfølelse med dialogen som kilde – i skapende selvomdanning i livsformers bilde
Der er et hemmelig dobbeltkammer i ditt hjerte som åpner for andre i gjensidig lyst og smerte Det rommer en indre opprinnelig dialogdeltager som følger deg som din selvdialogiske ledsager
Det er et romslig deltager-rom i ditt indre stort nok til å favne verden – intet mindre Det er et kar som innbyr til å bli fylt til randen av enhver du møter som din ekte annen
Det er en vibrerende klangbunn i ditt sinn som føler den annen som vart toner seg inn Den tillater samstemt duett i full resonans – samspill som umiddelbar dialoglignende dans
Ditt dialogisk speil gjør deg til mer enn iakttager av det andre gjør, dor du blir innlevende deltager i andres gjøren som var du sentrum i deres sted Det de gjør, blir noe som også du virtuelt gjør med
Det er slik du levendegjør en intersubjektiv grunn synkront med andre i et evig samspillsekund Det er slik dialogen utfoldes i din egendynamikk og skaper med andre spontan opplevelsesmusikk
Det er god ballast å bære i møte med livets kår – du som just har begynt på ditt første leveår!
Fra boken ”Dialogens Speil i barnets og språkets utvikling”
Stein Bråten og meg etter at denne teksten ble publisert i 2014.
Personlig anekdote: Da jeg kom på besøk en novemberdag i 2015 for å gi ham fagbladet GESTALT hvor teksten min om ham sto på trykk, ble jeg overstrømmende tatt i mot. Han fortalte at han ikke skrev så mye lenger fordi hodet ikke fungerte som før, men at han hadde likt teksten veldig godt. Før jeg gikk godtok han en selfie og forærte meg sitt hovedverk med inskripsjonen: «Til Erik. Tusen takk for det fabelaktige oppslaget i GESTALT – det gledet og varmet også min kone! Takk forfatteren Stein»
Banebrytende forsker og tenker
Stein Bråten (1934-) er sosiolog og sosialpsykolog. Han tok sin magistergrad i sosiologi, med støttefagene filosofi og pedagogisk psykologi i 1967, og i studietiden var han en tid også vitenskapelig assistent for professor i filosofi, Arne Næss. I sitt virke som akademiker og forsker, er han særlig kjent for å ha utviklet en egen teori om modellmakt, som omdanner virkelige dialoger til det han kaller skinndialoger. I 1989 ble han dr.philos på et arbeid om spedbarnet i samspill og fem artikler om menneskesinnets dialogiske natur. I de siste tiårene er han mest kjent for sine spedbarnsstudier med vekt på dialogisk gjensidighet og sitt begrep; altersentrisk delaktighet. Han er inspirert av filosofene Martin Buber og George Herbert Mead, og har samarbeidet med de internasjonalt anerkjente spedbarnsforskerne Daniel Stern og Colwyn Trevarthen.
I den prisbelønte boken ”Kommunikasjon og samspill” fra 1998 og i ”Dialogens Speil i barnets og språkets utvikling” fra 2007 sammenfatter han flere tiårs forskning rundt temaet om vårt medfødte dialogiske selv. Bråtens forskning og teori peker mot at empati og sosialitet er medfødt. En slik tanke går mot (den foreldete?) ideen om at vi er født egoistiske og narsissistiske, og at vi gjennom oppdragelse og andre regulerende tiltak må siviliseres for å bli medfølende voksne mennesker. Vi kan gi og gjengjelde omsorg fra før vi er ett år, og vi lærer det gjennom vår deltagelse i den omsorgsgivingen vil selv blir tildelt, hevder han. Vi har med andre ord en medfødt mellommenneskelig kompetanse.
I boken ”Modellmakt og Altersentriske Spedbarn” skriver han: “Stikk i strid med disse tidligere teorier som tilskrev spedbarn et kontaktløst, egensentrert og usosialt utgangspunkt for utvikling, kan nye funn og eksperimentelle observasjoner – fra forsøksrom, fra felt og familiesammenhenger på tvers av kulturer – fortelle om spedbarns sosiale natur og deres evne til gjensidig kontakt. I dag kan vi for eksempel dokumentere
at nyfødte i den første timen etter fødselen kan ta etter voksnes ansiktsgester;
at 6-uker-gamle kan delta i gjensidig dialoglignende samspill med omsorgsgivere;
at halvtårs-gamle allerede viser seg å ha begynt å vende ”det døve øret” til lyddistinksjoner som ikke hører hjemme i lydregisteret i den talekultur barnet begynner å bli vant med, og
at ett-årige kan gjengjelde og gi omsorg.»
Senere i livet ble han dr. philos i psykologi og professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo. I presentasjonen av ham på Universitetsforlagets nettsider fremheves det at han ledet «forskernettet «Teoriforum» med noen av verdens fremste spedbarns-, primat- og hjerneforskere som har bidratt til hans samleverk på Cambridge University Press (1998) og John Benjamins (2007). I lys av nyere spedbarnsforskning og oppdagelsen av speilnevroner har han redefinert grunnlaget for (før)verbal intersubjektiv innlevelse og forståelse.»
KILDER:
Bråten, Stein: Kommunikasjon og samspill, (1998), Universitetsforlaget Modellmakt og Altersentriske Spedbarn // Essays on Dialogue in Infant & Adult, (2000),Sigma Forlag Dialogens Speil i barnets og språkets utvikling, (2007), Abstrakt forlag The Intersubjective Mirror in Infant Learning and Evolution of Speech, John Benjamins Publishing Company 2009 Breines Oredam, Julie, Intervju med Stein Bråten i nettmagasinet “Flux”_ http://www.flux.no/default.pl?showArticle=357&pageId=221 Falkeid, Kolbein(1988), Bølgelengde, Dikt fra samlingen Kaffekjelens vinger,Cappelen Damm AS Hylland Eriksen, Thomas(2008),Bokanmeldelse tidsskriftet Sosiologi i dag http://ojs.novus.no/index.php/SID/article/view/292/278 Kalleberg, Ragnvald (2009, 13. februar).Stein Bråten. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 28. august 2015 fra https://nbl.snl.no/Stein_Br%C3%A5ten Philippson, Peter (1995), GESTALT IN BRITAIN – A POLEMIC http://www.mgestaltc.force9.co.uk/gestalt_in_britain_-_a_polemic.htm PHG; F. Perls, R.F. Hefferline, Paul Goodman, (1951). Gestalt Therapy, Excitement and Growth in the Human Personality: Souvenir Press Stensæth, Karette & Trondalen, Gro (2012) Dialogue on Intersubjectivity: An Interview with Stein Bråten and Colwyn Trevarthen, Voices, Vol 12, No 3 https://voices.no/index.php/voices/article/viewArticle/682/568?q=countries
http://hdl.handle.net/11250/172371
Denne teksten sto først på trykk i fagbladet GESTALT 2014. Takk til forlaget Abstrakt og Universitetsforlaget for bøker av Stein Bråten.
Jeg har et svart hull i mellomgulvet
midt mellom brystbeinet og navlen.
Det er ikke større enn et kvisthull,
men likevel husets tyngdepunkt.
Hvilke muligheter det har slukt
tør jeg ikke tenke på,
jeg har hele kjelleren full,
og når jeg en dag skal brekke opp gulvet,
skal jeg ringe alle jeg kjenner
og invitere til låvedans og lysbilder,
uanstendige forslag, høye rop og store lommetørkler
utenlandsreiser og uforbeholdne unnskyldninger.
Menneskeheten, leser jeg,
hele den nåværende menneskelige befolkning
veier 316 millioner tonn.
…
Kanskje det er tyngden,
de tyngste stundene
som får verden til å gå rundt,
slik den må, som gjør at tyngdekraften
har noe å jobbe med,
som får oss til å beholde fotfeste,
så vi ikke kastes ut i kosmos?
Det er slagget
den levrede blodbanen
den seige spinalvæsken
den stivnede mengden av mistillit, forakt og krenkelser
kuldeopphopingen
som slukker ilden i oss
som skremmer oss
som lukker oss
som dreper oss
Det er hjertetrådene
veven av synslinjer
de svangre strengene av klorofyll og lys
varmemagasineringen
mellom oss
som blender oss
som åpner oss
Nærvær. En solfylt vårdag i 2013 besøkte
jeg Michael de Vibe på hans kontor for å
snakke litt om mindfulness. Han snakket klokt og innsiktsfullt om nærvær. Du kan lese intervjuet her:
Gleden sto ved døra, bustete og svær, og med de digre henda sine klemte han hjertet mitt så alvorstungt at en vårflom løsnet fra fra fjellet der inne. Budskapet var kaldt og klart: Du er også det du har mistet.
Så var sorgen der,
kortpustet og pjusk,
og med sine store øyne
lente hun seg inntil meg
så helhjertet og ømt
at dalførene åpnet seg
og strykene fikk fart.
Fra verdensrommet er jorda blå.
Ingenting går noen gang tapt.
Forventninger er alle skuffelsers mor, det er derfor viktig at de snakkes om. Det går nemlig ikke an å bli kvitt dem, særlig når en så følelsesladd høytid som julen står for døren. Forsøk derfor å akseptere at de er der, hos alle, snakk så konkret som mulig om dine forventninger med partneren din og hør på hennes/hans. Involver barna, de har også forventninger, del dine og hør på deres. Og husk det viktigste: det er lov å grue seg! I julen kan mange, både voksne og barn, lide av et stort takknemlighetspress for sosiale situasjoner og gaver de aldri har bedt om. Det er naturlig. Når alle blir akseptert for de følelsene de har, er sjansen størst for at høytiden blir så god som mulig. For å avklare forventningene i familien, kan jo alle familiemedlemmene (voksne og barn) fylle ut denne setningen: «Jeg gruer meg til jul fordi… (fyll ut ett til tre punkter)»
Med ønske om en god og uperfekt jul til alle. Snart er det over.
Jeg gleder meg, tror jeg.
Hestene står på jordet og pruster,
stamper med hovene i regnet,
noe er på vei,
jorda gisper i søle
og fryktelige tanker,
noe
er
på
vei.
At dere kunne tro dere så alene, vrinsker de.
Det vil komme over dere
fra alle kanter,
så dere må
snakke med hverandre, hilse
på fremmede, naboen som aldri smiler,
han som sitter i kassa, hun som sitter på hjørnet og ber om penger,
den unge gutten på t-banen, vennene hans,
se hverandre inn i øynene, spørre
hvordan det går, si
hvordan det går,
le og gråte,
for uten å gjenkjenne hverandre, går det ikke
Alt du kan forholde deg til er nå, her; dine tanker om fortiden, dine drømmer om fremtiden, følelsene som vekkes i deg når du tenker og drømmer, kroppens bevegelser. Erfaringene dine gjennom livet gjenspeiles i hvordan du lever det. Vi har alle vårt. Vi gjør så godt vi kan. Noen ganger trenger vi hjelp til å leve bedre med det vi har med oss. Å bli klar over og akseptere at det er slik, er første skritt til å få det bedre.
Det er slagget
